Bookmark and Share    
V

Saksumdalsangen

Til heim og bygd vi godhug får.
Blir knytt med sterke band.
Ein hedersplass har bygda vår
i sjel hos kvinne og mann.
Om dalen er karrig, smal og trong,
med stein, og berga flådd.
Men den elskes slik den vart ein gong
i istid knuga og knådd.
 
Refr.
Vi synger for vår plass på jord,
der fred og roen rår.
Vi synge vil med takkens ord
at vi kan kalle deg vår.
 
Og fangstfolk var vårt uropphav
var kledd i skinn og lær.
Drev fangst med felle og dyregrav,
fant boplass i skogen her.
Fant vern og trivsel i vill natur,
og vilt til mat og klær.
Her var skog til hus og stein til mur,
rydda åker for stein og trær.
 
Refr.
Vi synger for vår kjære dal,
for de som har rydda og bygt.
Vi synger for at vi trufast skal
vise vørnad, og verne deg trygt.
 
Ja, skogkledd li rammer inn vår dal,
den når mot blåe rand.
De gamle tre som blågrønt sjal,
med tagger som frynseband.
Den blide naturs andletsdrag,
der alt så gildt seg ter.
Jorder, heimer, kjente grannelag
som smilerynker er.
 
Refr.
Vi synge vil når hjertet røres
av naturens åndedrag.
Vi synge vil når stillhet høres og livets
hjerteslag.
 
Og vår og grotid elskes mest -
det evige livs festival.
Og da vi har vår frihetsfest
i en vårskjønn, grogrønn sal.
Den lyse sommer, hellig stund,
og natt som oss betar,
og når blomsterhav og lauvskoglund
blir gylt når gullsol glar.
 
Refr.
For deg vi danser i duftende eng
ved solsnu på grønne voll.
Vi spiller på vår hjertestreng,
med sordin vår leik i moll.
 
Høgt over hav ligg dalen vår,
har fjell som granne i vest.
I vinter lang tidt tanken går
mot vår og lysets fest.
Men snøkledd dal kan te seg fin
med sol på snøkrystall,
eller vinternatt med måneskinn
og stillhet fyller vår dal.
 
Refr.
For deg vi traller kveldsetolåt
i vinterkveld i lag.
For deg vi huller en dugnadsslått
for samhold av rette slag.
 
Å vekse opp her er sunt og kjekt,
være barn i naturn`s fang.
Av kjære toner, sveva og vekt
frå bjølle og fuglesang.
Og berrføtt springe, ha hus på stein,
finne bær som tres på strå,
klive i tre, sjå reira bygt på grein,
men fer varsomt, lært berre å sjå.
 
Refr.
Den leik vi minnes i vaksne år,
og at dette gav oss vett
til å elske alt under i natur`n vår,
ære livet og leva det rett.
 
Når livets bluss det slokner her,
til hvile i jord vi går.
- Det støv i Kosmos, kun vi er,
blir jord - slik natur`n rår.
Men evig liv vinn over haust,
- Ved grav kjem blom hår vår
sol sig i Vest og renn opp att i Aust,
det som døyr, på nytt oppstår.
 
Refr.
Vi synger for det under på jord:
være menneske, fugl, blom på strå.
- Kunne evighets-lov, som regn og sol,
gjelde kjærlighet og fred likeså.
 
Håkon Forset
 
 
 
www.saksumdal.no